På toppen av kroppen

Jeg ga på en måte opp med en gang da jeg så at oppskirften på denne luen var på engelsk. Mønsteret så vanskelig nok ut fra før så jeg bare klappet PC`n sammen, sukket tungt og hang med hodet. Men før jeg hadde fått sukket ferdig fikk jeg mail fra 9na om at hun kunne trå til med strikkepinnene. Det var bare å ønske seg farge. Og i helgen kom luen i posten.

Tusen tusen takk kjære 9na. Nå kan jeg gå opp sånne lier, med noe på toppen som varmer kroppen. Bloggvenner er verdens beste venner. Jeg ble veldig glad og skal bruke luen min flittig. Lurer du på fargen?

Da stikker du innom 9na og tar en titt. :-)

Lørdagshandel

Det begynner så smått og bli kjølige kvelder og jeg mener bestemt at jeg har bruk for en ny lue. Siden jeg ikke er så kjapp med strikkepinnene som Nina løp jeg like godt til nærmeste kjøpesenter i dag og tok en titt. Mye fint over alt men til slutt havnet jeg på Accessorize. Der har de noe for liten og stor. Den største luen er til meg og den minste... ja den er til en liten prinsesse jeg vet om som liker å pynte seg.

Nå er vi begge to klar for høsten. :-)

Kom du deg ut?

"Kom deg ut dagen" er Den Norske Turistforeningens nasjonale turdag.

Den arrangeres i februar og september. Jeg kom meg ut i dag, men er ikke helt sikker på om en MCtur teller? Jeg velger å tro at det gjør det når opplevelsen min er som dette :-)

Stein til begjær

Den som bor her må være glad i naturen. Glad i vær og vind, bokstvelig talt. Her skifter været mye og utsikten deretter. Et spennende sted. De kan da ikke kjede seg et sekund? Jovisst ser det øde og forlatt ut, men det er det neppe. Men skulle det nå bli for kjedelig en liten stund kan de bare rusle ned i fjøresteinene. Her er det ikke grått og kjedelig. Her er det farger for den som har øye for det, og mye spennende og oppdage. For se her da!! DETTE kaller jeg stein. Har du sett noe så fint. Jo, det er mange som har sett dette. Steinen er kjent langt ut over landets grenser. Dette er Kannesteinen. Den står i fjøresteinene i Oppedal på øya Vågsøy i Sogn og Fjordane. Jeg kjørte dit på en MC tur, rett og slett for å se denne vakre steinen. Jeg hadde hørt om den før og faktisk så trodde jeg den var kjempestor, for sånn så den ut på bildene jeg hadde sett. Men så stor var den ikke, bare 3 meter høy og i tillegg godt gjemt mellom svabergene og de andre steinene. Fra sjøsiden og i vinkel fra siden er den ikke noe spesiell, (klikk her så kan du se selv)men å se den fra land derimot - ja DA er den spesiell. Slipt og formet av is, stein og vann gjennom tusener av år slik at den har fått denne helt spesielle fasongen. Like vakker som et håndlaget champangeglass. Her står steinen til glede for alle som vil ta seg en tur. Da jeg var der beundret jeg den vel og lenge og tok mange bilder. Nå sitter jeg hjemme og lurer på hvor mange år det tar får stetten knekker......................

Stein Gal

Jeg har sikkert sagt det før. Jeg er steingal!

Med det mener jeg at jeg elsker stein. Stein i alle fasonger og farger, ja jeg liker rett og slett å ha stein rundt meg. Ikke så å forstå at jeg hadde bygget hus i steinrøysa neri bakken. Neida, jeg samler noen her og der og danderer de i hagen hjemme eller i tunet på hytten. Jeg liker både fargene og fasongen på stein. Som denne for eksempel. Den har jeg funnet ved elvekanten nær hytten min. Nydelig, ikke sant? Stein er jo brukandes til så mangt. Til bord og benker passer det perfekt. Eller til skiltstativ som her. Det er ikke den ting de ikke passer til. Ja til kreasjon og pynt duger stein godt. Akkurat dette står utenfor Polarsirkelsenteret. Til stor glede for alle turister som tar turen dit. Og stein er det nok av der. Turistene lager varder både her og der. Artig det, men jeg liker aller best de varder jeg finner i fjellet. Der står de til god nytte når tåken kommer sigende og er til hjelp for den som føler seg litt "lost". Jeg vet at Anne er like glad i varder som det jeg er :-) Faktisk er det mange som er glad i varder. Og når en finner en fin varde på turen må fotoapparatet fram så klart for finere fotomotiv skal du gå langt etter. Ingen tvil om det. Gleden over stein tror jeg kommer i tidlig alder. Og varer hele livet. Men uansett hvor stor og sterk en blir får en ikke alle med seg hjem, enn hvor gjerne en vil.

"Mitt lille land" - Fotokonkurranse

Petunia er en utrolig driftig dame. Hun har alltid noe på gang, enten hjemme eller på bloggen sin. Nå har hun satt i gang en konkurranse på bloggen som hun kaller "Mitt lille Land". Klikk på linken så finner du ut hva det går i. Jeg tenkte jeg ville bidra med et eller kanskje flere bidrag ... og de skal være glimt fra mine MC utflukter. Jammen ikke lett å velge hva jeg skal bidra med, men valget falt til slutt på et foto fra Hardangerfjorden. Kjører du langs fjorden og ønsker å krysse den må du ta ferje. En båttur et et hyggelig avbrekk fra bilkjøring, eller MC kjøring. Da får en en nødvendig "pust i bakken" og god tid til å nyte den vakre naturen. Fotoapparatet mitt blir som oftest brukt da, både i solskinn og gråvær . Om litt så vil ikke denne ferjen gå lenger. Da er Hardangerbroen på plass og dette blir historie. Det spørs om vi stopper opp og fotogarferer da??

Refviksanden

Langt ute i havgapet....
skulle jeg finne Norges vakreste sandstrand stod det i avisen....
...med sand så hvit og myk!! Jeg reiste dit for å opplevde lyset og fargene .... og for å sette spor etter meg...
... men stormen og bølgene vasket de bort med det samme.

Jeg er nødt til å komme tilbake til Refviksanden.

Eksos kubikk og løvetann på Gol

På kjøretøyet skal godtfolk kjennes. Dette har vært helgen for å treffe likesinnede og snakke hestekrefter og kubikk.

På Os, like utenfor Bergen møttes Ferrari folket. På Gol hold Porche tilhengerne hoff. På sånne treff er eksos og polich duften påtrengende.

Jeg og mine MC venner var også på treff på Gol. Men i stedet for å gnikke på lakken konsentrerte vi oss om kjøring i frisk luft Vi fikk oppleve storslått natur og kunne beundre våre spreke "hester" blandt gule løvetann i mengder.
Etter en svært vellykket treffhelg gikk hjemturen over Hardangervidda.
Den som startet tidlig søndagsmorgen kunne ha hele vidda for seg selv.

Langs Hardangerfjorden viftet en avblomstret løvetann god tur hjem.

Og god tur ble det.

Og sånn går no dagane..........

Om noen lurer på hvorfor det er så stille her på bloggen så er blandt annet dette forklaringen. Jeg kjører. Ensformig? Kjedelig? Nei ikke i det hele tatt. Det er så mye å se langs veiene og mange spennende steder og besøke. Turene kan bli lange eller korte. I helgen feks. ble det en stripe nedover til Sveio. Et av målene var å besøke Ryvarden fyr. Jeg har vært der før og vet at det er et stykke å rusle på gruset vei før jeg er ved fyret. Nydelig vær og stille vind denne dagen, men hvem husker ikke den tragiske natten da Sleipner-forliset skjedde. Nå er det kommet en bauta til minne om alle de 16 som mistet livet. Jeg fotograferer litt og tenker at dette må jeg skrive om og vise mine bloggvenner. De bør absolutt ta en tur til Sveio. Vaffel og kaffe kan de kjøpe i kafeen og naturen ordner med panorama og underholdning. Jeg har alt satt meg på GoldWingen og er klar for neste tur.