Hver år i september, siden 1979 har det vært arrangert
"Stoltzekleiven opp" i Bergen. Det er blitt et kjent motbakkeløp og det sies at det er verdens bratteste. I starten var det ikke så mange som deltok, men etter at NRK og
"Norge Rundt" hadde et innslag i 1986 tok det helt av. Nå må løpet gå over to dager. Løypen svinger seg oppover, først på grus men så rett over i stein og steintrapper og bratte tretrapper på slutten. Uendelig mange trappetrinn. Det er over 800 av dem. Med så mange aktive på en gang i Stoltsekleiven er det ikke rart at stien slites, men nå er et arbeidslag med dyktige håndverkere fra Nepal i ivrig arbeid med å legge nye steiner og trinn på plass. I hele høst har de holdt på og skal jobbe videre til ut i november. For å få arbeidsro har Stoltzekleiven vært stengt. Men i helgen ble trassèn holdt åpen slik at årets
"Stoltsekleiven opp" kunne arrangeres. Ja og så var det åpent for "alle andre" i dag. Sånne som meg. Som liker å gå i motbakker uten nummerskilt på magen. Jeg må si at det var hardt.
Rekorden innehar legenden
Jon Tvedt på tiden 8.13. At det er mulig å klare motbakken på den tiden er mer enn hva jeg kan skjønne.
Å komme på toppen føles nesten som en bragd. (jeg har ingen bilder fra turen opp - da hadde jeg mer enn nok med å puste)
En ekstra premie etter slitet er å få med seg utsikten fra
Sandvikspilen som står like ved målområdet.
Det er fullt mulig og "miste pusten" her også. Byen ligger foran mine føtter og viser seg i all sin prakt. I dag blåste det hardt og det var ikke helt lett og holde seg på beina ute på kanten.
Siden jeg hadde gått meg så varm og følte at formen var god bestemte jeg meg for å gå videre oppover. Jeg fulgte veien til Brushytten og videre oppover til
Rundemanen. Når jeg står der oppe har jeg god utsikt utover til fjellet
Løvstakken som ligger på andre siden av byen.
Og fin utsikt utover har jeg hele veien nedover igjen også. Her er det moro å gå!
Vel nede igjen etter en fin tur ned Fløysvingene og utover langs Fjellveien kan jeg kikke oppover langs fjellsiden og tenke:
Neste gang opp Stoltzen skal jeg perse!!
Hver år i september, siden 1979 har det vært arrangert "Stoltzekleiven opp" i Bergen. Det er blitt et kjent motbakkeløp og det sies at det er verdens bratteste. I starten var det ikke så mange som deltok, men etter at NRK og "Norge Rundt" hadde et innslag i 1986 tok det helt av. Nå må løpet gå over to dager. Løypen svinger seg oppover, først på grus men så rett over i stein og steintrapper og bratte tretrapper på slutten. Uendelig mange trappetrinn. Det er over 800 av dem. Med så mange aktive på en gang i Stoltsekleiven er det ikke rart at stien slites, men nå er et arbeidslag med dyktige håndverkere fra Nepal i ivrig arbeid med å legge nye steiner og trinn på plass. I hele høst har de holdt på og skal jobbe videre til ut i november. For å få arbeidsro har Stoltzekleiven vært stengt. Men i helgen ble trassèn holdt åpen slik at årets "Stoltsekleiven opp" kunne arrangeres. Ja og så var det åpent for "alle andre" i dag. Sånne som meg. Som liker å gå i motbakker uten nummerskilt på magen. Jeg må si at det var hardt. Rekorden innehar legenden Jon Tvedt på tiden 8.13. At det er mulig å klare motbakken på den tiden er mer enn hva jeg kan skjønne. 
Siden jeg hadde gått meg så varm og følte at formen var god bestemte jeg meg for å gå videre oppover. Jeg fulgte veien til Brushytten og videre oppover til Rundemanen. Når jeg står der oppe har jeg god utsikt utover til fjellet Løvstakken som ligger på andre siden av byen.
Vel nede igjen etter en fin tur ned Fløysvingene og utover langs Fjellveien kan jeg kikke oppover langs fjellsiden og tenke: Neste gang opp Stoltzen skal jeg perse!! 
Den eine dagen er lik den andre
Helt himmelsk. Utsikten er fantastisk og det er deilig og vite at Yes, jeg klarte det denne gangen også ;-) 
