Blåmanen

Nå som MC sesongen er over for i år er det tid for å bruke beina litt mer. Jeg snører fjellskoene og setter kursen mot byfjellene. Det er en vakker høstdag, med pluss 3 grader og mange har tatt turen ut i samme ærend som meg. Av de mange fjell som omkranser Bergen velger jeg denne søndagen å gå til toppen av Blåmanen  (554 moh). Etter å ha passert "Brushytten" holder jeg til høyre og her er det mye mindre folk. Store deler av turen opp går jeg helt alene, og det bare fordi jeg valgte denne ruten :-)

De aller fleste som går videre fra "Brushytten" velger ruten til venstre, og går Blåmansveien og opp til Rundeman. Det er nydelig å gå der også og ruten byr på fin utsikt. Når en kommer til Rundeman troner den store masten på toppen (568 moh.).

 Jeg har flott utsikt der jeg går også, og masten jeg ser er den på Ulrikens topp.

 Veien opp det siste stykket er steinsatt. Jeg lurer fælt på hvem som i sin tid tok seg bryet med å lage den, for det må ha vært et stort slit.

Utsikten utover Bergen og innseilingen til byen er aldeles fantastisk. Vel verdt et langt fotostopp.

 Og så er jeg på toppen. Det er bare å nyte det. I dag var vi riktig mange der oppe men det var ikke vanskelig å finne seg en lun krok helt for seg selv for å spise nistemat og kose seg med Kvikklunchen.

 Jeg snur meg mot alle himmelretninger og fotograferer ivrig. Sender en tanke til Anne i Trøndelag, for jeg vet jo at hun er veldig glad i varder, og her opp finnes de i alle fasonger og størrelser.

 Et siste blikk i retning Ulriken.....

og så setter jeg kursen videre i retning Rundemanen.

Jeg beveger meg nå inn på "De 7 fjell" og får dermed gått 2 av fjellene, Rundeman og Fløyfjellet  før jeg returnerer via Blåmansveien.  På denne måten får jeg, i tillegg til toppen, gått en god
rundt hele Blåmanen Ikke værst.

På siste stykke nedover går jeg samme vei som jeg kom. Knatten, Søre Kamvei og Starefossen. Flotte navn, ikke sant? Jeg klarer nesten ikke å løsrive meg fra utsikten og i likhet med veldig mange nyter jeg det jeg har framfor føttene mine. Jeg skuer i retning "min" bydel og tenker at jammen er jeg heldig som har dette nesten rett utforbi stuedøren.

Stoltzen er for alle

Hver år i september, siden 1979 har det vært arrangert "Stoltzekleiven opp" i Bergen. Det er blitt et kjent motbakkeløp og det sies at det er verdens bratteste. I starten var det ikke så mange som deltok, men etter at NRK og "Norge Rundt" hadde et innslag i 1986 tok det helt av. Nå må løpet gå over to dager. Løypen svinger seg oppover, først på grus men så rett over i stein og steintrapper og bratte tretrapper på slutten. Uendelig mange trappetrinn. Det er over 800 av dem. Med så mange aktive på en gang i Stoltsekleiven er det ikke rart at stien slites, men nå er et arbeidslag med dyktige håndverkere fra Nepal i ivrig arbeid med å legge nye steiner og trinn på plass. I hele høst har de holdt på og skal jobbe videre til ut i november. For å få arbeidsro har Stoltzekleiven vært stengt. Men i helgen ble trassèn holdt åpen slik at årets "Stoltsekleiven opp" kunne arrangeres. Ja og så var det åpent for "alle andre" i dag. Sånne som meg. Som liker å gå i motbakker uten nummerskilt på magen. Jeg må si at det var hardt. Rekorden innehar legenden Jon Tvedt på tiden 8.13. At det er mulig å klare motbakken på den tiden er mer enn hva jeg kan skjønne. Å komme på toppen føles nesten som en bragd. (jeg har ingen bilder fra turen opp - da hadde jeg mer enn nok med å puste) En ekstra premie etter slitet er å få med seg utsikten fra Sandvikspilen som står like ved målområdet. Det er fullt mulig og "miste pusten" her også. Byen ligger foran mine føtter og viser seg i all sin prakt. I dag blåste det hardt og det var ikke helt lett og holde seg på beina ute på kanten.
Siden jeg hadde gått meg så varm og følte at formen var god bestemte jeg meg for å gå videre oppover. Jeg fulgte veien til Brushytten og videre oppover til Rundemanen. Når jeg står der oppe har jeg god utsikt utover til fjellet Løvstakken som ligger på andre siden av byen. Og fin utsikt utover har jeg hele veien nedover igjen også. Her er det moro å gå!
Vel nede igjen etter en fin tur ned Fløysvingene og utover langs Fjellveien kan jeg kikke oppover langs fjellsiden og tenke: Neste gang opp Stoltzen skal jeg perse!!

Ut i tåken

4. september allerede - og "Kom deg ut dagen". Jeg tar med en god venn og labber ivei. Får høstfeeling. Det er grått og vått, men det rare er at det er sommertemperatur. 17 grader.
Tåken henger nedpå men på en god vei går vi gå trygt opp i høyden. Små varder viser vei når vi tar en avstikker ut i det grå.

Trær langs stien dukker plutselig ut av tåken. Det gjør andre turgåere også. Vi er ikke alene selv om det virker sånn i dag.

"Nei du, nå har vi gått langt nok. Skal vi ikke heller stikke ned i sentrum. Jeg skimter en jeg kjenner der nede .... og nå ser det ut som været letter. Tror jeg..."

God som gull

Det er nå litt merkelig, selv om lavlandet lokker med snøfrie bakker og isfrie stier er det opp i snøen jeg drar på søndagstur. Jeg må opp opp opp. Og går en oppover så havner en fort i snøen. Heldigvis har jeg gode venner som deler den trangen til å komme opp i høyden. Vi testet formen, ble god og svett og kunne dele gleden over et fantastisk landskap. Selv om 5-mila rullet og gikk på TV var det utrolig mange som var ute i samme ærend. Vi gikk 17200 skritt og etter den innsatsen var dagens premie god som gull.

Uuummmmmm, gjett om det smakte!

(Om noen vet hvor jeg får tak i sånne Porsgrunn krus må de gi et ord. Jeg mangler nemlig 2. Etter det jeg har hørt er det gått ut av produksjon for lengst.)

Da er jeg i gang

I år hadde jeg tenkt at mitt nyttårsforsett skulle være: Kom deg UT.

Nydelig vintervær. Minus 2. Sol. Gode venner som ringer for å be meg med på tur. Det er bare å pakke sekken og gjøre seg klar. Vi velger Løvstakken. Jeg har vært der flere ganger men aldri så tidlig på året. Det er glatt oppover men ikke verre enn at det går greit. En god del snø men også is. Brodder er tingen. Vi nyter utsikten på vei oppover. Ser rett over mot Ulriken og Fløyen. Når vi når toppen derimot, ser vi ikke stort. Tåken kommer og går og skjuler det meste. Men sånn er det ofte i høyden. Jeg tar et par bilder og mens tåken letter litt får vi et bra glimt av varden. Ser du Anne, du som er stor fan av varder, akkurat her tenkte jeg på deg! Så bærer det nedover igjen. Vi stoppet ikke lenge, altfor kaldt til det. Matpausen tok vi godt nede i lien. Da kunne vi på nytt glede oss over solen som skinte så fint på de andre toppene. Fortsetter vi sånn i år kommer formen min til å slå alle rekorder :-)

Nå sitter jeg fornøyd hjemme .... og spiser den sjokoladen som jeg lovet meg selv å holde meg langt borte fra. (Kan ikke holde alt jeg lover heller.....)

Bortover blir fort til oppover

Søndag er turdag. Enkelt og greit! Men hvor skal turen gå i dag da? Mildvær og skodde. Huuummmm ...kanskje langs veien i Langeskogen. Ja det passer fint. Sikkert lett å gå der selv om det er kram snø. Hestene ved Langegården er ute og jeg ser at de koser seg like mye som meg. De 3 (4) Bukkene Bruse møter meg i veien ved gården. Jeg slår av en prat og eldstemann i flokken ønsker meg God Tur videre. Om litt dreier jeg av den vante veien og går inn på den nye "Fjellveien" som er laget ved foten av Løvstakken. Veien har fått navnet Løvstien. Den slynger seg oppover passe bratt og har også fått lysmaster langs kanten. Her er skikkelig fint å gå men veldig lite folk. Tror ikke Bergenserne har fått med seg at det er opparbeidet en ny fin turvei. Se her da. Jeg oppdager "et spror" i snøen. Jeg lovet Anne i går å se etter spor. Så dette tar jeg som et tegn på at turen videre bør gå oppover.... selv om jeg aldeles ikke hadde tenkt det ved start. Altså: Løvstakken - her kommer jeg. Det er en stund siden sist jeg var her så kondis og pust er litt laber. Men oppover bærer det - bratt oppover. Veldig bratt. Skodden siger på, men sporene etter ivrige trimmere er lette å se. Jeg treffer en kar som forteller at det har vært tråkket spor til toppen i hele vinter, selv om det har vært masse løs snø. Jeg når toppen etter ca. 1 1/2 time og da er sikten nesten lik null. Men jeg jubler: tjuhu toppen! Så venter jeg litt for å se om jeg får øye på noen, men ser ingen. Hører ingen heller. Jeg velger å gå ned igjen før jeg mister retningen helt i skodden.

På returen treffer jeg 4 -5 stykker. Alle hilser og smiler og jeg ønsker god topptur.

Kaffepausen tar jeg og min gode venn "Mr. Termos" nede i skogkanten. Litt utsikt er viktig og her kan vi sitte og kikke utover, lytte på småfuglene og merke at snøen smelter.

Våren er i anmarsj. Nå er jeg ikke i tvil lenger.

Fra den andre siden

De av dere som har fulgt med på RuneE sin fine blogg har nok sett mange bilder av Askøybroen og samtidig fått et glimt av byfjellene. Men la meg nå ta dere med opp på et av fjellene slik at jeg kan vise dere utsikten fra den andre siden. Her står vi i Blåmansveien like før vi kommer opp til Rundemanen (568) og skuer i retning Askøy og Øygarden. De som er kjent i Bergen finner øyene lett på bildet. Men la oss gå høyere opp og zoome litt inn. Da kommer øyene nærmere i linsen. Og skrur vi litt til får vi med selve broen. Den blir ikke så skarp og fin som en viss herremann får til på sine bilder, men så er vår avstand betraktelig lenger da. Ser dere at han står der og fotograferer?Når vi først er her oppe skal vi ta en pause og riktig nyte hvor fint her er. Sleng deg nedpå. Ut mot havet er nydelig men det er sannelig ikke værst i denne retningen heller. Det nærmeste og minste vannet er Store Lungårdsvann og det største vannet er Nordåsvannet og midt uti der ligger Marmorøyene. Vi kikker altså i retning Fana. Som dere ser så holder solen på å gå ned og da er det vel best at vi gjør det samme. Takk for følget. Og husk at dere må ta en ny tur i løpet av helgen.

Løvstakken

Da jeg sist var på Damsgårdsjellet var jeg sikker på at neste 7fjellstur-fjell ville bli Lyderhorn. Men det ble det ikke! Det ble Løvstakken (477 moh.) med start på turen fra Langeskogen idag. Etter all julematen må her trimmes, det er helt sikkert, så etter først å ha valgt bort en spasertur i Fjellveien som søndagstur satset jeg stort på Løvstakken. Jeg kom litt sent igang og tenkte at til toppen + retur rekker jeg ikke før mørket kommer, men jo høyere jeg kom jo mer fristet det å gå helt opp. Og med en sånn fin utsikt når en tar en pust i bakken er det lett å gå. (...jeg ser over til "min" bydel)Og til toppen ble det! En fantastisk utsikt fikk jeg som premie for slitet. Men det var mye vind. Så mye vind i kastene at det ble vanskelig og stå i ro på toppen og få noen lunde greie bilder. Jeg kikket som vanlig over til Fløyen ... og også over til Ulriken. Det er turer til topper som jeg kan ta sammen med deg i år. Dagene er korte. Litt for korte for meg, for før jeg var tilbake til bilen var det allerede blitt mørkt - og regnet slo inn for fullt. Om du vil kan du kikke innom her og få samme utsikt som jeg har hatt idag. God tur alle bloggvenner.