Aulestad

Jeg rusler opp bjørkeallèen til Aulestad og venter nærmest at han skal stå på verandaen, vinke til meg og være oppriktig glad for og seg meg. Hadde trodd at han satt her i gyngestolen og skrev på et av sine mange brev, men her var det tomt. Da finner jeg han sikkert i utestuen, i ivrig samtale med en av sine venner. Men like tomt her. Merkelig. For her er det alltid liv og røre. Jeg får ta en runde på det velstelte tunet da og kikke nærmere etter. Jeg føler hans nærvær så sterkt at jeg kikker meg ivrig rundt. Men i vognsjulet står vognen hans så da skjønner jeg at han er ikke hjemme. Han er på en av sine utenlandsreiser. Italia kanskje? Det er på sine utenlandsopphold han finner skaperkraften best. Ordene kommer til han der. Gode ord, med en god mening.

Jeg kan ikke være mer enig i dette sitatet. Siden vertskapet ikke er å se benytter jeg sjangsen til å beundre hagen før jeg reiser videre. Jeg kommer sikkert igjen en annen gang på besøk.