På mine turer speider jeg alltid etter en varde.

Finner jeg en er det bare å se etter neste. På den måten kan jeg gå på litt ukjente stier. I skodde og regn er det ekstra viktig og finnes det ingen varder så tar jeg meg tid til å legge ut en stein eller to så jeg har et lite merke å finne tilbake til. På fjelltopper står det som oftest en varde og det er et yndet fotomotiv.

Sånn som denne jeg fant idag, på toppen av Løvstakken.

Men jeg har funnet varder på mindre topper enn det. Som her: på Damsgårdsfjellet.

Og det hender at jeg ikke trenger å gå mange skrittene før vardene nærmest står i kø.

Jeg fant tusenvis da jeg besøkte Polarsirkelsenteret på Saltfjellet i fjor sommer. Men da gikk jeg nærmest vill. Visste ikke helt hvilken retning jeg skulle ta.

Da er det bedre når de står alene, som her ved Haukeligrend, Men ikke så lett å finne fram her heller. Jeg kan ikke gå på vannet!!!

Den fineste varden å slå seg ned ved er den jeg finner på en topp i stålende solskinn.

Sånn som her, på en skitur en påskedag på Kvamskogen.

Men den aller søteste jeg har funnet på en tur er denne: Laget med omtanke, kun for å glede andre. Jeg vet at
Anemone elsker VARDER. Så hva tror dere? Blir hun glad når hun finner veien hjem igjen og ser dette?