Når jeg henger litt med nebbet- og huet - av ulike grunner - er det å gå tur det aller beste jeg gjør for å komme meg. Og siden det er sånn jeg har følt meg noen dager pakker jeg sekken, drar på meg stilongsen, snører fjellskoene og kjører av sted. Det er heldigvis søndag og nydelig vær så da kan jeg ta en litt lenger tur. Jeg må bruke krefter skal humøret bli bedre så da faller valget på
Livarden (683 m.o.h.)

Etter å ha parkert ved startpunktet på Totland går jeg 1,6 km på god skogsvei. Så bærer det oppover og oppover.

Midt opp lia dukker plutselig snøkledde fjelltopper opp.

Jeg står ved en varde og ser innover i nord-østlig retning. Det er vakkert og jeg kjenner at humøret stiger.

Når jeg snur meg og kikker utover mot Bjørnefjorden og enda lenger ut mot havet er det like fint den veien.

Med godt mot legger jeg ivei videre oppover og innover. Stopper opp og tar en pause ved et lite islagt vann.

Merker at det er vindstille rundt meg og at jeg er helt alene i fjellet.

Og så er jeg ved Livarden.

Stor og ruvende står den der. Nå er det bare å skrive seg inni boken som ligger i postkassen, sjekke temperaturmåleren som henger på og konstatere at i minus 6 grader vil det smake med matpakke og varm kaffe. Jeg skifter til tørre klær, setter meg med kaffekoppen og riktig nyter utsikten og fryder meg over alt det vakre jeg ser.

Kan noen ha det bedre akkurat nå? Dagen er så altfor kort og jeg må tenke på hjemveien selv om solen skinner.

Jeg får en like fin retur og i bakkene nedover mot skogen er fargene intense i solnedgangen.

Og så er jeg i skogen. Godt jeg ikke ventet lenger for nå kommer mørket fort. Jeg konstaterer der jeg går at en sånn tur hjeper både på kondis og humør. Jeg har fått påfyll og er klar for en ny uke. Den første uken i desember. Jeg gleder meg til å komme hjem og smake på sirupsnippene.