Jeg rusler opp bjørkeallèen til Aulestad og venter nærmest at han skal stå på verandaen, vinke til meg og være oppriktig glad for og seg meg.
Hadde trodd at han satt her i gyngestolen og skrev på et av sine mange brev, men her var det tomt.
Da finner jeg han sikkert i utestuen, i ivrig samtale med en av sine venner. Men like tomt her. Merkelig. For her er det alltid liv og røre.
Jeg får ta en runde på det velstelte tunet da og kikke nærmere etter. Jeg føler hans nærvær så sterkt at jeg kikker meg ivrig rundt.
Men i vognsjulet står vognen hans så da skjønner jeg at han er ikke hjemme. Han er på en av sine utenlandsreiser. Italia kanskje? Det er på sine utenlandsopphold han finner skaperkraften best. Ordene kommer til han der.
Gode ord, med en god mening.
Jeg kan ikke være mer enig i dette sitatet.
Siden vertskapet ikke er å se benytter jeg sjangsen til å beundre hagen før jeg reiser videre. Jeg kommer sikkert igjen en annen gang på besøk.
Siden vertskapet ikke er å se benytter jeg sjangsen til å beundre hagen før jeg reiser videre. Jeg kommer sikkert igjen en annen gang på besøk. 











Og så kan Kraftselskapene glede seg over fulle vannmagasiner mens turistene nyter synet av vakre fosser og hører på fosseduren. Det er ikke så gale at det ikke er godt for noe.
I går var været for en gangs skyld bra og temperaturen steg fort opp til 20 grader. Jeg bestemte meg for å ta en kveldstur på 2 hjul og turen gikk til
Så satt jeg der da, helt ute mot storhavet, kjente på midtsommerstemningen og kikket på skyene som kom imot meg, fulle av regn.
Etter en god lang stund tenkte jeg at her er det best å snu hjula hjemover. Jeg vant kappløpet.... med to minutter!




For værgudene har bestemt at det skal være grått og vått nå. Regn i mengder, dag ut og dag inn. Så da får jeg heller bruke det været vi får og komme meg ut og gjøre det jeg liker aller best.
Kjøre MC!! Mil etter mil lang i spennende landskap.
For når jeg så stopper finner jeg alltid tak over hodet og før eller siden lysner det nok. Eller? 

Når mai kommer gleder jeg meg over å ta tohjulingen fram, samle sammen venner og kjøre en hel dag igjennom verdens vakreste blomsterhage. Men i år har det blitt smått med turene. Regnet har satt en stopper for det. Greit nok å kjøre i regn, .......... men ikke hver tur. Så dermed depper jeg litt.
Jeg prøver å muntre meg opp med å kose meg i min egen hage. Innimellom regnbygene. Det er jo en trøst i det, men jeg føler at jeg går glipp av noe viktig.
Sukk,... men solen kommer vel fram igjen en vakker dag. Og da er jeg på veien igjen!! Mens jeg venter depper jeg litt til!!





