Må det være sånn

 Jada, Bergensere er vant med at paraply er standard utstyr... men må det være sånn hele tiden?

Får liksom ikke til å fotografere noe særlig når det høljer ned konstant.

 Jada, det regnet i sommer også. Men da gikk det tross alt an innimellom bygene.

Da var det jo farger å konsentrere seg om og liksom mer kos med regn.

Men nå! Nå er det grått i grått, hele tiden. Over alt.

Må det være sånn!

Byfjellene

Ny søndag. Ny tur. Mer regn.

Med musikk på øret går det likevel lett og greit å

komme seg opp i høyden.

Jeg har samme mål som forrige søndag men går en god runde på ukjente stier før jeg kommer opp i høyden. Byfjellene har sannelg mye å by på.

Regnbygene kommer og går men innimellom letter det nok til at utsikten blir fin. 

 Det er det som er så spesielt med byfjellene, en trenger ikke gå langt før utsikten er spektakulær, og ønsker en å se byen fra en annen vinkel er det bare å velge seg et annet fjell.

Og det er kanskje akkurat det jeg gjør neste gang jeg vil på tur. Da velger jeg Løvstakken. I hvertfall lokker toppen på meg her jeg står og skuer utover og ser de siste solstråler gli ned langs kanten av fjellet. Jeg sier det igjen, Bergen har mye å by på.

Blåmanen

Nå som MC sesongen er over for i år er det tid for å bruke beina litt mer. Jeg snører fjellskoene og setter kursen mot byfjellene. Det er en vakker høstdag, med pluss 3 grader og mange har tatt turen ut i samme ærend som meg. Av de mange fjell som omkranser Bergen velger jeg denne søndagen å gå til toppen av Blåmanen  (554 moh). Etter å ha passert "Brushytten" holder jeg til høyre og her er det mye mindre folk. Store deler av turen opp går jeg helt alene, og det bare fordi jeg valgte denne ruten :-)

De aller fleste som går videre fra "Brushytten" velger ruten til venstre, og går Blåmansveien og opp til Rundeman. Det er nydelig å gå der også og ruten byr på fin utsikt. Når en kommer til Rundeman troner den store masten på toppen (568 moh.).

 Jeg har flott utsikt der jeg går også, og masten jeg ser er den på Ulrikens topp.

 Veien opp det siste stykket er steinsatt. Jeg lurer fælt på hvem som i sin tid tok seg bryet med å lage den, for det må ha vært et stort slit.

Utsikten utover Bergen og innseilingen til byen er aldeles fantastisk. Vel verdt et langt fotostopp.

 Og så er jeg på toppen. Det er bare å nyte det. I dag var vi riktig mange der oppe men det var ikke vanskelig å finne seg en lun krok helt for seg selv for å spise nistemat og kose seg med Kvikklunchen.

 Jeg snur meg mot alle himmelretninger og fotograferer ivrig. Sender en tanke til Anne i Trøndelag, for jeg vet jo at hun er veldig glad i varder, og her opp finnes de i alle fasonger og størrelser.

 Et siste blikk i retning Ulriken.....

og så setter jeg kursen videre i retning Rundemanen.

Jeg beveger meg nå inn på "De 7 fjell" og får dermed gått 2 av fjellene, Rundeman og Fløyfjellet  før jeg returnerer via Blåmansveien.  På denne måten får jeg, i tillegg til toppen, gått en god
rundt hele Blåmanen Ikke værst.

På siste stykke nedover går jeg samme vei som jeg kom. Knatten, Søre Kamvei og Starefossen. Flotte navn, ikke sant? Jeg klarer nesten ikke å løsrive meg fra utsikten og i likhet med veldig mange nyter jeg det jeg har framfor føttene mine. Jeg skuer i retning "min" bydel og tenker at jammen er jeg heldig som har dette nesten rett utforbi stuedøren.

Sesongslutt for 2012

 1. november kom med 12 varme grader og tørre veier og i frykt for (på nytt) og bli innesperret i garasjen i hele november benyttet jeg dagen til å dra til "vinterhiet" med sykkelen. Som alltid litt vemodig å avslutte en MCsesong, men jeg trøster meg med at den har vært innholdsrik og fin, og nå gleder jeg meg alt til neste år.

I påvente av mars 2013 kan jeg kanskje fordrive ventetiden med å fotografere postkassestativ. Det finnes utrolig mange rare varianter rundtom i landet. Har du noen artige fra der du bor kanskje? Jeg tar mer enn gjerne en titt :-)

Nyt høsten når den er der

 Høsten er her, med full styrke.

Fint vær en dag - elendig vær den neste.

Men uansett, hvor enn du er, nyt dagene og gjør det beste ut av det.

Fo plutselig er høsten over

... og fargene og dagene er bare et minne.

Kjøreglede

  Trodde du det var slutt på MC kjøringen når kalenderen sier september? Neida, ikke for meg og mine mcgutter i hvertfall. For godt innpakket i fargerikt regntøy er det helt ok og kjøre selv i regnvær. Det finnes som sagt ikke dårlig vær, bare dårlige MCklær. 

 Og om snøen kryper litt vel langt nedover toppene

 klarer vi oss noen mil når varmeholkene er skrudd på ..

...  og ullundertøyet blir dobblet. :-)

Opplevelsen av naturen gjør at å fryse litt er en liten pris å betale. Ikke alle som forstår det, men de om det.

Så i ukene fram mot november blir det noen turer til. Helt sikkert.

... og så får vi heller finne et sted med tak over hodet når vi stopper og skal ha kaffepause, for akkurat nå er det bare regn i sikte i dagene framover. Kjøregleden er stor uansett.

Værmelding

Det ventes enorme mengder med vann

... så kanskje like lurt og fortøye fast alt som flyte kan

 og gå ut og leke seg

og la alle bekymringer seile sin egen sjø.

Høstens gleder

 

Høsten er her snart.

Med alle sine vakre farger.

  Me alle sine gode smaker.

Noe er gratis.
Noe koster kanskje litt....

 ... men det er verdt hver krone.

Pause(r)

 Det ble putselig en lang bloggpause her hos meg og det kan godt hende at det blir flere framover. Sommeren, selv i regnvær, skal nytes og da nytter det ikke å sitte for lenge ved PCen. Kaffapauser ute i det fri har det blitt mange av i sommer, men fra i morgen av blir kaffepausene innomhus. Jobben kaller.

Slagghaugene på Røros

Alle som en eller annen gang har vært på Røros har tatt turen opp på Slagghaugene. De ligger tett inntil byen og helt inntil Smelthytta og elven. Etter at koppermalmen hadde gjennomgått en omstendelig prosess i Smelthytta stod en igjen med slagget. Og det var jo ikke så lett å bli kvitt det, og heller ikke så viktig. I dag hadde vi kalt det avfall, men den gang tenkte en ikke som nå og haugene hopet seg opp. Og i dag ligger haugene der, fredet og er kommet på UNESCO sin verdensarven liste.

 Haug og haug... de er store som fjell, men heldigvis lette å bestige.

Når en kommer opp på en sånn topp føler en seg liten. Utsikten er det ingen ting å utsette på.

 Jeg som er så glad i stein måtte så klart kikke etter om det fantes en liten spesiell bit som jeg kunne ta med meg hjem. (lurer på om det var lov.....)

Etter Slagghaugene reiste jeg videre til Rondane...

 og ble på nytt imponert av topper. Men de lot jeg ligge i fred.

Bergstaden Røros - Dag 6

 Å kjøre MC i ferien innebærer for meg også det og parkere på et trivelig sted og nyte tiden som er igjen av dagen. Av og til velger jeg lange dagsetapper, andre ganger kortere slik at ettermiddagen riktig kan utnyttes på valgt sted.

 Denne dagen var det tid for å bo litt utenom det vanlige og valget falt på ErzsheiderGården.
 Har du vært der? Hvis ikke anbefaler jeg at du tar inn der neste gang du er på Røros. Gården er fra 1600 tallet.

  (bildet er fra oppholdstuen)

Nå drives gården som et familiehotell  med plass til 54 gjester. Lite og sjarmerender, ufattelig trivelig og spennende. Gammelt og nytt om en annen,. Historien sitter liksom i veggene, og særlig på det rommet jeg ble tildelt for der var de gamle treveggene beholdt. Ellers er rommene forskjellige og i en nyere stil.

Frokosten er noe for seg selv og er kjent langt utover landegrensen. Her finner du alt hva et frokostbord skal inneholde ... og litt til.

På Røros MÅ en ut og gå. Bergstaden må oppleves. Det er så mye og se og utforske.

Rusle opp og ned i gatene i det som er hjertet av Røros. Byen er som et museeum. Se og fornemme hvordan det kanskje var den gang Bergstaden var i drift. Den gang malmen ble skilt ut og slagghaugene ble formet rundt byen. Tenke seg tilbake, selv om det ikke er lett.

Og blir det for mye finnes det alltid en bakgaten der en kan sette seg ned og slappe av.

Det er snop for øyet over alt.

Men jeg er mest interessert i det som ER Røros. Byen som står på Unesco sin Verdensarvliste.

Kirken, som ruver over alt og alle og er synlig fra så mange steder. Den gamle Malmklokken som varslet om matpauser og vaktskifte.

Smelthytten og Hytt-elven, der som alt utspant seg fra.

Og Slagghaugene. De er så utrolig spennende. De og kirken er blitt selve varemerket for Røros tror jeg. Lette og se hvor enn en befinner seg. Jeg får skirve mer om de en annene gang.

Jeg trives her. Fargene på Røros er så avstemte og behagelige, og alt er så godt ivaretatt.

Jeg må smile da jeg oppdager Røros sin lille sjarmør. Selv pus passer inn.her :-)

Synsinntrykkene og opplevelsene er mange denne kvelden. Jeg nyter de siste solstråler som sender sitt gyldne lys over byen og Slagghaugene. Det er som om det pustes nytt liv og hviskes at det er mye  kobber igjen i haugene.