midt blandt de vakreste eplehager og sett og følt på kroppen at i år kom sommeren for fullt i mai. 
Det er vakkert å kjøre innover langs Sørfjorden og har du ikke vært her før så bør du ta deg en tur. Inntrykkene er mange og det er noe nytt og spennende rundt hver en sving.
Jeg tar en stopp og studerer kartet for å planlegge ruten videre. Mulighetene er mange men jeg bestemmer meg raskt. Jeg kjører mot Røldal, tar av nedover Suldalsveien og videre til Tau, Sandnes og Stavanger. Søndagen starter jeg tidlig for jeg skal på overraskelsesbesøk. Det bor en bloggvenn langs min rute. Dere kjenner henne sikkert. Marie på gården Heimdal. Jeg kan ikke kjøre forbi uten å hilse på. Vi har aldri møtt hverandre, har bare pratet via bloggen, så hun blir sikkert overrasket når jeg kommer.
Jeg står på ferjen og kikker innover mot land. Her et sted bor hun. Men hvor? Jeg studerer bildene hun har på bloggen sin. Et oversiktsbilde av området og gården gir meg troen på at dette skal jeg klare. Jeg har lastet bildet ned til min lille laptop. (den er så klart med meg på turen) og i veikanten står jeg der og kikker og klør meg i hodet. Jeg kjører hit og dit men dessverre så får jeg ikke terreng og bilde til å stemme. Med 25 varmegrader og skinnkær som føles for trange i varmen holder jeg på å dåne. Ikke en levende sjel å se, kun Maries ? sauer og jeg får ikke svar når jeg spør hvor mor bor. Så etter en time i sosteiken gir jeg opp. Mitt lille overraskelsesbesøk ble det dessverre ingen ting av. Jeg får en fin tur over Bokn og hva det nå heter der omkring... og så raskt over Stord og ny ferjetur. Det er godt å komme hjem, 
ta en kald dusj og sette seg ut i sommervarmen. 
Jeg nyter synet av mine skjønne Peoner i hagen og sender en hilsen til Marie via bloggen. I dag var hun den berømte nålen i høystakken. Umulig å finne.
Jeg tar en stopp og studerer kartet for å planlegge ruten videre. Mulighetene er mange men jeg bestemmer meg raskt. Jeg kjører mot Røldal, tar av nedover Suldalsveien og videre til Tau, Sandnes og Stavanger. Søndagen starter jeg tidlig for jeg skal på overraskelsesbesøk. Det bor en bloggvenn langs min rute. Dere kjenner henne sikkert. Marie på gården Heimdal. Jeg kan ikke kjøre forbi uten å hilse på. Vi har aldri møtt hverandre, har bare pratet via bloggen, så hun blir sikkert overrasket når jeg kommer.Jeg står på ferjen og kikker innover mot land. Her et sted bor hun. Men hvor? Jeg studerer bildene hun har på bloggen sin. Et oversiktsbilde av området og gården gir meg troen på at dette skal jeg klare. Jeg har lastet bildet ned til min lille laptop. (den er så klart med meg på turen) og i veikanten står jeg der og kikker og klør meg i hodet. Jeg kjører hit og dit men dessverre så får jeg ikke terreng og bilde til å stemme. Med 25 varmegrader og skinnkær som føles for trange i varmen holder jeg på å dåne. Ikke en levende sjel å se, kun Maries ? sauer og jeg får ikke svar når jeg spør hvor mor bor. Så etter en time i sosteiken gir jeg opp. Mitt lille overraskelsesbesøk ble det dessverre ingen ting av. Jeg får en fin tur over Bokn og hva det nå heter der omkring... og så raskt over Stord og ny ferjetur. Det er godt å komme hjem, ta en kald dusj og sette seg ut i sommervarmen. Jeg nyter synet av mine skjønne Peoner i hagen og sender en hilsen til Marie via bloggen. I dag var hun den berømte nålen i høystakken. Umulig å finne. 
Det er god grunn til å sprudle over av glede. Så nå mens jeg enda har tid og er kjempeopplagt før den store dagen benytter jeg anledningen til å ønske dere hver og en en fin 17. mai 
Fossene på Vestlandet er ekstra store nå i snøsmeltingen og når de ligger like i nærheten av en vei der jeg ferdes kan jeg ikke unngå og få meg en kald dusj idet jeg passerer. Da jeg kjørte turen til 
Stor var min forbauselse da det viste seg at jeg hadde stoppet midt oppå en bro. Jeg hadde bare ikke sett den da jeg kom kjørende, men da jeg klatret ned i uren luren fant jeg den. 
Den er nøye laget med å pusle sammen stein på stein. Jeg ble så begeistret av det jeg oppdaget og bestemte meg med en gang for at dette skulle bli mitt mai bidrag til 
En sånn liten bro er jo søt og fin men det er ikke en sånn bro jeg snakker om. Nei, det må mer solide saker til over en stri elv. Den må være stor og sterk og tåle mye for i fjellet er det værhardt. Den må stå for en støyt, tåle is og sne og tidens tann. En bro laget i stål er det som må til. Men å få en stålbro til fjells er ikke enkelt. Jo, med felles innsats og helikopter går alt så fint. Og på denne måten er mine broer kommet til fjells. 
Jeg kan krysse trygt over på vintertid..... Her gikk jeg i påsken. 
... og på sommertid. Her skal jeg gå nå i sommer. Broene er satt så høyt over elven for at de ikke skal stryke med i snøsmeltingen. Det har nemlig skjedd før. Når jeg krysser over sender jeg alltid en god tanke til mine flinke brobyggere. Jeg er knyttet til fjellet og broene knytter meg til den andre siden. 
